For de som har interesse av å lese litt om turen min over fjellet kan fortsette å lese her.
Jeg hadde noen mål noen dager før start men de ble fort visket ut i havet av leire og regn.
Vi møtte regnet en god stund før vi kom til Rena og det så ikke ut til å stoppe med det første. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg/vi sjekket værmeldingen på yr.no i håp om et lite lys i sikte.
Vi hørte av noen som hadde syklet fredagsbirken at de kunne trekke fra 1/2 time (til sammenligning med normale forhold) pga regn og det som det hadde gjort med løypa.
Da ble tidsplanen min endret til å få samme tid som i fjor, rundt 5 timer. Hvordan ville den bli med enda mere regn og mange tusen mennesker til før jeg skulle i vei.
Våknet om morgenen av regnet som trommet på taket i bobilen og så ut av takluka på trærne som blåste godt i vinden, hadde bare lyst til å bli liggende under dyna da.
Da Ottar og de andre jeg hadde som reisefølge dro var det bare å bite i det sure eplet og kle på seg.
Jeg hadde jo tross alt meldt meg på selv.
Det var heldigvis sluttet å regne som tidligere, bare litt ruskete innimellom.
Men hva skal man kle på seg????
Våt blir man jo uansett.
Kortarmet Devold ulltrøye kom på, kortarmet skjorte og langarmet jakke over. Knekort bukse, måtte dra og kjøpe ullsokker og så ble det skotrekk. Lange hansker. Jeg hater å fryse.
Alt kjentes egentlig ganske greit ut på målstreken.
Det gjorde de første milene også, selv om sykkelen begynte å lage merkelige lyder allerede før Skramstadsetra.
Men så kom gjørme havene sigende frem, for et syn, det er bare til å le av.
Vasset i leire, de terrengpartiene jeg syklet fint over i fjor var borte og "nesten" alle gikk.
Ok, likt for alle, bare å fortsette.
Men, det tunge føret var overhode ikke heldig for min til tider ubrukelige rygg.
Det ble bare vondere og vondere og tidsplanen min ville ikke holde.
Da jeg kom til Kvarstaddammen tenkte jeg at nå må jeg bare bryte.
Men treisk som jeg kan være fortsatte jeg, måtte stoppe flere ganger og strekke og bøye på ryggen.
Syntes veldig synd i meg selv...
Da jeg kom til Storåsen og begynte nedkjøringen til sjusjøen var det ikke fritt for at tårene rant innimellom da det var så vondt. Men nå var jeg så nærme målet.
JEG KOM TIL MÅL. Men tiden ble: 5.38
Er jeg fornøyd ja... med tanke på det gjørmehavet og den sugende løypa så er jeg absolutt det. Lårene hadde nok grei en god del mer, men når ryggen sier stopp så var det det beste jeg kunne prestere.
Må bare gratulere min kjære mann med en flott tid: 4.14 og ikke minst Randi som har gjort et knall ritt på tiden: 4.42
Og selvfølgelig alle andre kjente med et flott gjennomført ritt i noen eventyrlige forhold.
Her er noen bilder som tydelig viser hvordan jeg og sykkelen så ut etterpå.
Om du klikker på bildet blir det større
